Fantastiske Cape Coast, med noe bismak.

Da er vi alle trygt tilbake! Og det er liksom ikke saa selvsagt her nede. Har jo skrevet litt om trafikken foer, men den slutter ikke forbause meg. Ghaneserne som er saa bedagelige i forhold til stort sett alt, de stresser noe grusomt langs veiene. Og det er veldig faa som KAN kjoere! Forbikjoerselene er verst. I motbakker, som i svinger. Paa tross av at vaar sjaafoer av den innleide trotroen var flink og forsiktig, saa klarte han aa sette oss i situasjonen hvor vi havnet mellom en trailer og en annen buss i noen skrekkslagne sekunder. I etterkant ba baade han og jeg til Vaarherre, og sjaafoeren var veldig spak. Og jeg sendte en sms til en av dere, vet jeg, men det var bare fordi jeg oppriktig fikk en foelelse av at vi kom til aa doe paa veien. Det gikk bra! Det skal dog sies at vi passerte mang et bilvrak langs groeftekanten, og en stygg ulykke med masse blod og flere doede kropper. Det er ikke noe aa tulle med, dette her.

Saa. Den mye hyggeligere delen..: Koste oss masse paa turen nedover. Hadde jo vaar egen trotro Holdt et vansindig hoeyt lydnivaa de foerste timene, for en eller annen luring hadde tatt med to trommer. En liten stund holdt jeg paa aa bli tullete, men saa klarte jeg tydeligvis aa filtrere vekk noe av jubelsangen. Man maa jo nesten godta denslags, naar gleden og forventningene er hoeye! For aa legge til litt ekstra "troekk" i ungene, ga vi dem hver sin juiceboks og noen faa sukkertoey. De er saa soete, naar de hamstrer alt de faar. Spare, spare, spare!
Det aa se ungene faa se havet for foerste gang (for de fleste) var verdt all eventuell oeresus! De sto paa rad og bare saa og saa.. Nesten litt pinsomt aa dra de med paa restaurant, men mat maa en jo som kjent ha. Og for denne flokken, saa var restaurant ganske stas ogsaa! "I LIKE! I LIKE!" ble det sagt om omtrent hvert eneste punkt paa menyen. Litt tradisjonell dans til dessert, foer vi ruslet ned paa den vakre stranda for aa leke. Det er saa fint aa faa gjenoppdage stranda med de som faktisk ser hver eneste lille detalj! Alle skjell, alle maneter, alle fisk og fiskerester. Og den skrekkblandede fryden, da boelgene proever aa ta slippersene dine.. Kan tro vi var en sandete gjeng, da solen gjorde retrett! Kom oss heldigvis i bilen rett foer et skikkelig regnvaer!
Jeg trodde jeg var veldig lur, da jeg ringte vertsmora mi fra Accra angaaende et sted for natten. Jeg mente nemlig hun hadde et vertshus. Og soete mama Mina var behjelpelig, hun. Det er bare det at hun egentlig ikke har et vertshus i ordets rette forstand. Men. Vi fikk da et stort rom vi kunne bombandere med madrasser til barna, og to senger vi voksne kunne velte oss i. Senger med urgamle planker, saa et par av oss havnet paa gulvet i loepet av natta. Natta var foroevrig kort, for ungene var saa oppspilte at de foerste stod opp rundt 04.30.

Etter en matbit (dere skulle se de sjokkerte ungene som fikk "sandwich" for foerste gang!!), gikk turen til Cape Coast Castle. Vakker bygning! Men huttemegtu, det hersker en spesiell stemning der! Guiden vi hadde var raus med historiene om alt de stakkars slavene maatte gjennomgaa. Ungene hoerte paa med store oeyne, og jeg var en stund litt redd for at de ville mistenke madam Stines hvite, europeiske venner for aa vaere veldig ondsindige. Noen av barna kjente nok ikke til historien med slaveri, saa da maa en forklare etter beste evne. Hvordan forklarer man egentlig noe saant for en liten skapning?! En ganske krevende rundtur paa slottet, med andre ord. Vanskelig aa vaere en stoedig voksen som forklarer hvorfor tusenvis av mennesker ble holdt fanget i moerket under de hvites kirke (!!), samtidig som en selv kjenner seg fysisk uvel og rett & slett skamfull.

Saa det var altsaa helt greit aa komme oss ut i solskinnet og paa stranden igjen! Etter at jeg og en annen frivillig hadde blaast opp baderinger (Hurra, de kom til nytte) til vi var svimle, la vi en strategi om aa ta med kun et barn hver av gangen ut i vannet. Understroemmen var nemlig saa sterk at vi maatte vaere forsiktige. Dette gikk storartet i starten - ungene var fra seg av fryd! Ingen av dem kan svoemme, og det stemte jammen at det var sterke stroemmer. Fikk da trent magemusklaturen, for aa ta med 18 unger uti paa skift er ganske tungt. Etterhvert ble andre lokale folk ogsaa oppmerksomme paa oss, saa det krydde rundt oss. Ble litt stressa, for det saa ut til at alle stolte blindt paa at obrouni'ene hadde full kontroll. Og det ansvaret var det litt skummelt aa ha. Vaare "egne" unger pushet ogsaa paa grensene, og lekte naermere og naermere vannet. Saa etter noen timer ga vi oss med badingen, samlet sammen det vi kunne finne av klaer og sko, og ruslet heller rundt aa saa paa fiskebaatene som hele tiden kom inn. Makan, her jobbes det hardt for fiskepinnene!

Grunnet nok en matpause, ble vi da saapass sene at vi maatte kjoere store deler av turen hjem i moerket...:/ Og da er vi altsaa tilbake til start
Paa tross av noe turbulens, var turen en fantastisk god ide. Neste helg vil jeg ta med de to jentene som ikke kunne vaere med denne gangen. Kanskje vi skulle sjekke ut ape-landsbyen noen timer fra der vi bor?

Olala!! Maa nesten fortelle dere om mitt moete med en tradisjonell healer her, eller "heks", som han selv kaller seg. For dere vet at en av de frivillige her jobber som klarsynt? Av nettopp denne grunn, fant heksen Malam Baba ut at han skulle stoppe hos oss for aa hilse paa. Han er noksaa anerkjent i Vest-Afrika, og var paa vei nordover etter aa ha hjulpet den mektige Ashanti-kongen i Kumasi. En veldig spesiell mann, med et halvskummelt uttrykk bak sminkede oeyne. Han er i vertsfars utvidede familie, og heldigvis kunne da vertsfar fungere som tolk fra manprusi til engelsk. Vaar engelske klarsynte og denne mannen har brukt mye tid sammen, og jeg personlig var sjeleglad for aa kunne benytte ham da den engelske klarsynte mest antakelig fikk malaria. En blir jo veldig syk av dettera her, og hun ville nemlig ikke oppsoeke sykehus. Hun er fremdeles svak, men kanskje har denne Malam Baba faktisk hjulpet henne? Hun er naa paa beina..

Malam Baba kan alt, han. Det er hvertfall saann han beskrives. Han kan fortelle din fortid og fremtid, han kan gi deg krefter som eksempelvis vil hindre deg fra aa doe naar du blir skutt eller knivstukket, han kan hjelpe deg aa komme deg gjennom laaste doerer, han kan mane frem hva enn du maatte oenske av dyr, penger, vaapen og you-name-it. Han viste meg noen "triks" i forhold til aa faa ting til aa forsvinne, og jeg maa jo si jeg er imponert.. Han var veldig ivrig paa aa "hjelpe" ogsaa meg, og etter mye noeling gikk jeg med paa at han kunne titte i skjellene sine og si meg noe om hva jeg skal gjoere naar jeg kommer hjem. Hva han sa konkret, vil jeg holde for meg selv. Men det var en nervoes Stine som satt og hoerte paa mannen, det skal sies!:O Mannen poengterte at hjertet mitt er rent, og han ga meg beskyttelse mot onde hekser som jeg er i fare for aa moete paa baade her og der. Boer jo forsaavidt vaere takknemlig for det, for skal en tro paa det som sies, saa kryr det jammen meg av hekser her. Akkurat dette temaet er litt vanskelig for meg - ikke fordi jeg noedvendigvis er redd hekser, men fordi jeg er veldig redd for det som skjer naar mennesket skal utpeke hekser..

I nord er det flere heksecamp'er. Altsaa steder hvor heksene er trygge. For det er klart : Blir du utpekt som heks, er det naturlig at familien din og andre vil ha lyst til aa drepe deg. Og jeg har virkelig inntrykk av at mange oppriktig tror paa dette.. Saa gjoer det vondt i hjertet mitt aa tenke paa de som flertallet bestemmer seg for at er i besittelse av onde krefter. Flest kvinner, men ogsaa en del barn. Barn som paa mystisk vis "forsvinner", og kvinner som maa flykte og eventuelt gifte seg med de som tilbyr heksecamp'er.
Har snakket massemasse med vertsfar og andre om dette her, og det er kanskje noe av det som gjoer Ghana saa vanvittig forskjellig fra hjemme. Umulig aa forstaa, fullt ut. Men det skjer og det gjelder, saa en maa jo godta at dette er baksiden av den ellers saa flotte kulturen. Naa er jeg kanskje rar, men det er jo nettopp baksiden jeg liker aa faa vite noe om.. Kjempeglad for at saa mange snakker relativt aapent med meg, for det trenger ikke vaere saa veldig selvsagt naar det kommer til tradisjonell tro.

Aahaaa.. Naa kom jeg paa tusen ting jeg ville si noe om, men jeg tror kanskje dette innlegget er langt nok! Har ingenting aa utsette paa graden av ulike, fantastiske opplevelser, hvertfall!
Kos dere med snoen!!