Drømmen om Ghana..:)

Noen smaa ord fra meg i vakre Ghana. Det er helt villt hvor fort dagene gaar naa! Jeg fatter ikke at jeg snart skal hjem og at flere av de jeg har blitt kjent med underveis allerede er hjemme! Jeg gjoer mitt beste for aa ha alle sansene aapne for alt - vil huske hver minste detalj!

Merker godt at en lar seg paavirke av omgivelsene. Jeg har blitt en saann som lager MASSE lyd hver gang jeg ser noen jeg har sett foer - "Eeeeeyh! Afternoooon! How aaare youuu?". Jeg lystrer navnet Ama (gjerne med fire gjentakelser..), som jeg da har hatt under hele oppholdet, siden jeg er foedt paa en fredag. Vet ikke om jeg har nevnt det foer, men her i Ghana har alle altsaa navn etter hvilken dag de er foedt paa. Jeg lystrer foroevrig mye rart, eksempelvis: "Obrouni", "Aunty", "Sistah, sistah", og "Madam" etterfulgt av ulike versjoner av egennavn. Jeg kan komme til aa spoerre fremmede " WHERE ARE YOU GOING?!?", siden det er helt adekvat aa spoerre alle om. Jeg henvender meg til folk og er mer opptatt av hvor de kommer fra enn hva de heter. Jeg har faktisk introdusert en av samboerne for "the man I will marry", jmf alle gangene jeg selv har blitt presentert som noens fremtidige kone. Jeg reagerer ikke paa at ukjente sier "You are invited", naar de sitter og spiser. Jeg har selv bedt noen om aa "EAT ALL!!". Jeg fylles ikke noedvendigvis med avsky lenger, hver gang jeg ser laaange, skitne mannenegler (et tegn paa at du er saa velstaaende at du slipper jobbe saerlig hardt). Jeg gruer meg til lange taxikoer hjemme i Norge, hvor en nesten slaass om bilene. Her er det nemlig helt omvendt. Nesten litt saann at du plutselig finner deg selv eskortert til en taxi, uten aa vite helt hvor du skal og hvorfor. Aaaaaah. Og jeg nyyyyter alle de suverene fargene! Hver eneste dag, hver eneste rusletur utenomhus, er som en levende catwalk. Folk er saa pene i toeyet.. Om de eier naala i veggen eller ei, her mikses fargene til det herligste!

Men jeg roeres fremdeles av velkomsten jeg nesten alltid faar hver gang jeg kommer til barnehjemmet. X antall fabelaktige unger i ulik alder, som kommer loepende med utstrakte armer. Hundrevis av klemmer om dagen! Aa se ungene vokse litt hver eneste dag. Lille Akos (3) som er saa stolt av at hun naa faar til aa svelge medisin i pilleform, vesle Leon (2) som saa smatt begynner aa bruke stemmen sin og som ikke graater like lenge hver gang han har snublet. Tess (10 mnd) som har blitt en kloepper paa aa gaa, siden hun tok sine foerste skritt min andre uke. De mellomstore skattene, som i utgangspunktet fryktet negleklipperen, men som naa vil klippes hver eneste kveld. Jeg kunne fortsatt i en evighet. De er gode som gull, alle sammen! I gaar var gleden enorm, da vi ved hjelp av norske penger, kunne kjoepe tre sykler til de stoerste gutta. To av dem er bestevenner og skal snart skilles. Da er det saa fint aa ha hver sin sykkel, som hvertfall minsker avstanden mellom dem i tid..

Fy soeren, saa hardarbeidende disse ungene er!!! Og de vet det ikke selv, engang! I dag har jeg igjen proevd aa gaa i deres fotspor, for aa hente vann til det nye barnehjemmet denne gangen. Jeg var soekkvaat av svette og skakk i hodet da jeg kom frem med et vannfat som hadde mistet halve innholdet. Men jeg klarte i det minste aa baere det paa hodet! Dette gjoer ungene naermest hver dag. For tiden maa de forsyne to bygninger, det nye og det gamle barnehjemmet. I tillegg til aa koste gaardsplassen for geitemoekk to ganger daglig, skrubbe gulv, holde liv i varmen, lage mat, vaske opp, vaske klaer. Loepe aerender til butikken. Hoeste paa gaarden. Og de gaar jo paa skole, saa ideellt skulle en jo oenske de hadde overskudd til aa fordype seg i lekser ogsaa..
Den siste tiden har vi frivillige jobbet hardt for aa faa ungene paa skolen i tide. Hvilket er et kjempeprosjekt, tro det eller ei. Det har dermed blitt hinsides tidlige morgener (4.30!!), men jeg haaper de andre fortsetter med dette da jeg drar. Er jo saa viktig! Og ungene er toerste paa kunnskap, naar de bare har tid til det. Jeg vet hvertfall at jeg gjerne legger av litt penger i fremtiden, for aa kunne dra tilbake og ta med ungene ut av barnehjemmet. Gi dem en pause fra hverdagen. Det mases veldig om at jeg skal bli lenger, vi har mange planer, men jeg kommer hjem. Jeg kommer hjem!

Da er det altsaa bestemt og vedtatt at jeg kommer hjem til jul! Ikke for at det var en enkel avgjoerelse : Jeg koser meg saa vanvittig her og gruer meg veldig til aa dra fra ungene. Men dette visste jeg jo at ville skje. Og jeg VET at jeg skal tilbake Maa jo se dem igjen, disse smaa undrene som jeg har blitt saa glad i! Og ogsaa det nye barnehjemmet som vi stresser saa faelt med aa ferdigstille saann halvveis! Tror det blir ordentlig fint!
Saa. Da skal jeg moete igjen “gamle kjente” I Accra 08.12 og flyr hjem natt til 11.12. Blir fiiint aa se igjen venner og familie hjemme ogsaa!

Hvordan har jeg da hatt det siden sist? “Travelt og fantastisk” er det foerste som kommer til meg. Siden jeg innsaa at tiden faktisk gaar sabla fort, saa har jeg mer eller mindre bodd paa barnehjemmet – pausene jeg hadde tenkt aa ta midt paa dagen ble fullstendig borte. Vi har kost oss gloegg med hverdagens sysler – proever I det minste aa tilfoeye litt sang og munter stemning til alt arbeidet ungene maa hjelpe til med. Og mine kjaere der hjemme, som sendte meg litt penger I bursdagsgave, de har da altsaa skaffet ungene to nye trommer. Utrolig stas! De trener nemlig til en danseoppvisning foer jul, saa trommene var saart tiltrengt. Fikk ogsaa handlet inn mat for godt og vel to uker for resten av pengene. Og da metter vi mange munner! Utrolig slitsom affaere, forresten. Aa prute seg til gode priser (med vertsmor, selvsagt) paa saa mange varer!

Som en litt ekstraordinaer greie, har vi ogsaa besoekt et basseng I en naboby – hvilket alltid slaar an for barna. Ikke rart de koser seg I vannet, naar varmen er som den er! Og vi har tattoert armer og bein med leketatto! DET var en kjempehit! Og jeg har oversatt norske engelskboeker (skoleboeker) til engelsk, saa ungene har hatt noe aa jobbe med paa den fronten ogsaa. Neste uke skal jeg proeve aa komme meg med til skolen deres for aa se dem i action der. Men jeg tror jeg skal gaa.. Dere skulle se hvor full vertsfars Opel er, da saann cirka 17 unger presser seg inn i den om morgenen!
Ellers har jeg proevd meg som sykesoester - vi bestemte oss nemlig for aa proeve og bli kvitt de ulike ormene som verserer i huset. Ringorm, og en droess av andre varianter. Og den hersens malariaen, som stadig plager ungene. Mye aa holde styr paa, naar saa mange smaa skal ha medisiner og ulike sammensetninger! Men meningsfullt da!

Hoh. Det er saa vanskelig aa bestemme seg for hva dere kan ha interesse av aa lese om!!:o

Jeg maa fortelle dere om mitt nesten-uhell med en slange her om dagen. Det blir liksom ikke mer "Afrika". Var paa vei til sykehuset med de minste barna, til helsekontroll. Rusler og tusler og ser overhode ikke slangen som kveiler seg midt i veien. Joda. Jeg ser den nok, for jeg skriker. Og skremmer slangen vekk. Men fy, saa ekkelt! Var skjelven i etterkant! Ungene tittet storoeyd paa meg, men reagerte ikke ellers. Kanskje fordi jeg i etterkant ble fortalt at denne slangen alltid passerer her paa fredager? Jeg skulle kanskje ikke bli saa sjokkert?

Men jeg BLIR sjokkert. Som da jeg kjenner en grufull lukt fra naboens gryte.. Jeg titter ut av rommet mitt, og der sitter hun altsaa og steker en stor ROTTE. Til lunsj! Med haar og hale og alt. "Ibi taste, aunty Stine?", sier hun saa gjestfritt. Fnis. Tenk paa det da? Men det er jo rett saa mye kjoett i dette dyret, saa hvorfor ikke?
Dere skal forresten IKKE bli sjokkerte, naar jeg kommer hjem og er blitt rett saa "rund i kantene". Jeg spiser og spiser og spiser for tida! Og alt er jo fritert i olje, saa dere kan jo forestille dere hvordan dette ender. Favorittene er fritert bolle, fritert plaintain (kokebanan?) og fritert yam. Kan spise meg i hjelp paa dette her! Og naar en viser at en liker noe her - ja, da faar en det ogsaa servert! Ghaneserne er veldig fornoeyde med vektoekningen, hvertfall.. Vertsmor flirer raatt naar hun klyper meg i magen.
Vertsmor, ja. Som jeg bare kaller Madam. Hun har jeg kanskje ikke skrevet noe om?Flott dame, skulle det vise seg. Jeg innroemmer at jeg maatte bruke litt tid paa aa "knekke koden" her - de foerste ukene gikk vi litt avventende og skulende rundt hverandre. Hun kunne nesten virke litt skummel, faktisk. Men hun er jo bare gravid og hormonell.. Saa naa er alt saare vel og hun sorterer og har oversikten over mine ekteskapstilbud. Og selv om det er idioti aa sette seg paa en motorsykkel her nede, saa trives jeg godt med aa flagre med skjoertene bak Madam. Paa korte turer, i dagslys.

Ellers? Jo. Det er vel rett og rimelig aa melde om at det ikke alltid er barebare dette her. Mest fantastisk, men selvsagt er det ting som beveger meg veldig. Jeg tenker at noen av dere faar alle disse historiene naar jeg kommer hjem, men det handler jo om aa vaere vitne til forhold som ikke er saa gode som en skulle oenske. Paa barnehjemmet, i fengselet (!), i lokalsamfunnet generelt. Og det kan kjennes fryktelig tungt at det er saa mye en ikke kan gjoere noe med.. Men paa den andre siden - det er forholdsvis lett aa spre glede i hverdagen. Og jeg er jo trygg paa det aa gaa museskritt..

Hoho. Jeg har gaatt bananas naar det kommer til innkjoep av latterlig billige kjolestoffer! Ghana er saa fargerikt! Jeg elsker det! Og jeg haaper jeg ikke blir veldig skuffet da jeg kommer hjem og skal faa disse nye antrekkene til aa funke i vinterkalde Norge..:P Tiden vil vise..

Naa skal jeg komme meg ut til "gaarden", hvor alle ungene for oeyeblikket er i full jobb med maisinnhoesting. Neste maaned kommer de til aa fraatse i moden mango her, og jeg kjenner jeg blir litt misunnelig..Det er jammen godt at det venter baade julebrus og pepperkaker hjemme.. ==

Da er vi alle trygt tilbake! Og det er liksom ikke saa selvsagt her nede. Har jo skrevet litt om trafikken foer, men den slutter ikke forbause meg. Ghaneserne som er saa bedagelige i forhold til stort sett alt, de stresser noe grusomt langs veiene. Og det er veldig faa som KAN kjoere! Forbikjoerselene er verst. I motbakker, som i svinger. Paa tross av at vaar sjaafoer av den innleide trotroen var flink og forsiktig, saa klarte han aa sette oss i situasjonen hvor vi havnet mellom en trailer og en annen buss i noen skrekkslagne sekunder. I etterkant ba baade han og jeg til Vaarherre, og sjaafoeren var veldig spak. Og jeg sendte en sms til en av dere, vet jeg, men det var bare fordi jeg oppriktig fikk en foelelse av at vi kom til aa doe paa veien. Det gikk bra! Det skal dog sies at vi passerte mang et bilvrak langs groeftekanten, og en stygg ulykke med masse blod og flere doede kropper. Det er ikke noe aa tulle med, dette her.

Saa. Den mye hyggeligere delen..: Koste oss masse paa turen nedover. Hadde jo vaar egen trotro Holdt et vansindig hoeyt lydnivaa de foerste timene, for en eller annen luring hadde tatt med to trommer. En liten stund holdt jeg paa aa bli tullete, men saa klarte jeg tydeligvis aa filtrere vekk noe av jubelsangen. Man maa jo nesten godta denslags, naar gleden og forventningene er hoeye! For aa legge til litt ekstra "troekk" i ungene, ga vi dem hver sin juiceboks og noen faa sukkertoey. De er saa soete, naar de hamstrer alt de faar. Spare, spare, spare!
Det aa se ungene faa se havet for foerste gang (for de fleste) var verdt all eventuell oeresus! De sto paa rad og bare saa og saa.. Nesten litt pinsomt aa dra de med paa restaurant, men mat maa en jo som kjent ha. Og for denne flokken, saa var restaurant ganske stas ogsaa! "I LIKE! I LIKE!" ble det sagt om omtrent hvert eneste punkt paa menyen. Litt tradisjonell dans til dessert, foer vi ruslet ned paa den vakre stranda for aa leke. Det er saa fint aa faa gjenoppdage stranda med de som faktisk ser hver eneste lille detalj! Alle skjell, alle maneter, alle fisk og fiskerester. Og den skrekkblandede fryden, da boelgene proever aa ta slippersene dine.. Kan tro vi var en sandete gjeng, da solen gjorde retrett! Kom oss heldigvis i bilen rett foer et skikkelig regnvaer!
Jeg trodde jeg var veldig lur, da jeg ringte vertsmora mi fra Accra angaaende et sted for natten. Jeg mente nemlig hun hadde et vertshus. Og soete mama Mina var behjelpelig, hun. Det er bare det at hun egentlig ikke har et vertshus i ordets rette forstand. Men. Vi fikk da et stort rom vi kunne bombandere med madrasser til barna, og to senger vi voksne kunne velte oss i. Senger med urgamle planker, saa et par av oss havnet paa gulvet i loepet av natta. Natta var foroevrig kort, for ungene var saa oppspilte at de foerste stod opp rundt 04.30.

Etter en matbit (dere skulle se de sjokkerte ungene som fikk "sandwich" for foerste gang!!), gikk turen til Cape Coast Castle. Vakker bygning! Men huttemegtu, det hersker en spesiell stemning der! Guiden vi hadde var raus med historiene om alt de stakkars slavene maatte gjennomgaa. Ungene hoerte paa med store oeyne, og jeg var en stund litt redd for at de ville mistenke madam Stines hvite, europeiske venner for aa vaere veldig ondsindige. Noen av barna kjente nok ikke til historien med slaveri, saa da maa en forklare etter beste evne. Hvordan forklarer man egentlig noe saant for en liten skapning?! En ganske krevende rundtur paa slottet, med andre ord. Vanskelig aa vaere en stoedig voksen som forklarer hvorfor tusenvis av mennesker ble holdt fanget i moerket under de hvites kirke (!!), samtidig som en selv kjenner seg fysisk uvel og rett & slett skamfull.

Saa det var altsaa helt greit aa komme oss ut i solskinnet og paa stranden igjen! Etter at jeg og en annen frivillig hadde blaast opp baderinger (Hurra, de kom til nytte) til vi var svimle, la vi en strategi om aa ta med kun et barn hver av gangen ut i vannet. Understroemmen var nemlig saa sterk at vi maatte vaere forsiktige. Dette gikk storartet i starten - ungene var fra seg av fryd! Ingen av dem kan svoemme, og det stemte jammen at det var sterke stroemmer. Fikk da trent magemusklaturen, for aa ta med 18 unger uti paa skift er ganske tungt. Etterhvert ble andre lokale folk ogsaa oppmerksomme paa oss, saa det krydde rundt oss. Ble litt stressa, for det saa ut til at alle stolte blindt paa at obrouni'ene hadde full kontroll. Og det ansvaret var det litt skummelt aa ha. Vaare "egne" unger pushet ogsaa paa grensene, og lekte naermere og naermere vannet. Saa etter noen timer ga vi oss med badingen, samlet sammen det vi kunne finne av klaer og sko, og ruslet heller rundt aa saa paa fiskebaatene som hele tiden kom inn. Makan, her jobbes det hardt for fiskepinnene!

Grunnet nok en matpause, ble vi da saapass sene at vi maatte kjoere store deler av turen hjem i moerket...:/ Og da er vi altsaa tilbake til start
Paa tross av noe turbulens, var turen en fantastisk god ide. Neste helg vil jeg ta med de to jentene som ikke kunne vaere med denne gangen. Kanskje vi skulle sjekke ut ape-landsbyen noen timer fra der vi bor?

Olala!! Maa nesten fortelle dere om mitt moete med en tradisjonell healer her, eller "heks", som han selv kaller seg. For dere vet at en av de frivillige her jobber som klarsynt? Av nettopp denne grunn, fant heksen Malam Baba ut at han skulle stoppe hos oss for aa hilse paa. Han er noksaa anerkjent i Vest-Afrika, og var paa vei nordover etter aa ha hjulpet den mektige Ashanti-kongen i Kumasi. En veldig spesiell mann, med et halvskummelt uttrykk bak sminkede oeyne. Han er i vertsfars utvidede familie, og heldigvis kunne da vertsfar fungere som tolk fra manprusi til engelsk. Vaar engelske klarsynte og denne mannen har brukt mye tid sammen, og jeg personlig var sjeleglad for aa kunne benytte ham da den engelske klarsynte mest antakelig fikk malaria. En blir jo veldig syk av dettera her, og hun ville nemlig ikke oppsoeke sykehus. Hun er fremdeles svak, men kanskje har denne Malam Baba faktisk hjulpet henne? Hun er naa paa beina..

Malam Baba kan alt, han. Det er hvertfall saann han beskrives. Han kan fortelle din fortid og fremtid, han kan gi deg krefter som eksempelvis vil hindre deg fra aa doe naar du blir skutt eller knivstukket, han kan hjelpe deg aa komme deg gjennom laaste doerer, han kan mane frem hva enn du maatte oenske av dyr, penger, vaapen og you-name-it. Han viste meg noen "triks" i forhold til aa faa ting til aa forsvinne, og jeg maa jo si jeg er imponert.. Han var veldig ivrig paa aa "hjelpe" ogsaa meg, og etter mye noeling gikk jeg med paa at han kunne titte i skjellene sine og si meg noe om hva jeg skal gjoere naar jeg kommer hjem. Hva han sa konkret, vil jeg holde for meg selv. Men det var en nervoes Stine som satt og hoerte paa mannen, det skal sies!:O Mannen poengterte at hjertet mitt er rent, og han ga meg beskyttelse mot onde hekser som jeg er i fare for aa moete paa baade her og der. Boer jo forsaavidt vaere takknemlig for det, for skal en tro paa det som sies, saa kryr det jammen meg av hekser her. Akkurat dette temaet er litt vanskelig for meg - ikke fordi jeg noedvendigvis er redd hekser, men fordi jeg er veldig redd for det som skjer naar mennesket skal utpeke hekser..

I nord er det flere heksecamp'er. Altsaa steder hvor heksene er trygge. For det er klart : Blir du utpekt som heks, er det naturlig at familien din og andre vil ha lyst til aa drepe deg. Og jeg har virkelig inntrykk av at mange oppriktig tror paa dette.. Saa gjoer det vondt i hjertet mitt aa tenke paa de som flertallet bestemmer seg for at er i besittelse av onde krefter. Flest kvinner, men ogsaa en del barn. Barn som paa mystisk vis "forsvinner", og kvinner som maa flykte og eventuelt gifte seg med de som tilbyr heksecamp'er.
Har snakket massemasse med vertsfar og andre om dette her, og det er kanskje noe av det som gjoer Ghana saa vanvittig forskjellig fra hjemme. Umulig aa forstaa, fullt ut. Men det skjer og det gjelder, saa en maa jo godta at dette er baksiden av den ellers saa flotte kulturen. Naa er jeg kanskje rar, men det er jo nettopp baksiden jeg liker aa faa vite noe om.. Kjempeglad for at saa mange snakker relativt aapent med meg, for det trenger ikke vaere saa veldig selvsagt naar det kommer til tradisjonell tro.

Aahaaa.. Naa kom jeg paa tusen ting jeg ville si noe om, men jeg tror kanskje dette innlegget er langt nok! Har ingenting aa utsette paa graden av ulike, fantastiske opplevelser, hvertfall!
Kos dere med snoen!!

Huhei! Hadde verdens fineste bursdag her nede! Besoekte foerst en sosionom som jobber i fengselet her - vertsfar holder sitt loefte om aa ta meg med rundt omkring. Moette ogsaa direktoeren for det regionale helseforetaket (slik jeg forstaar det..), saa foten er velplassert innenfor der ogsaa.
Ogsa, vet dere, kom en tidligere frivillig, norsk som saadan, med KAFFE og NIDAR SJOKOLADE (!!!) til meg paa barnehjemmet! Kan tenke jeg ble glad da jeg tittet opp fra arbeidet med aa sortere boenner!! Sukk! Og noen ordentlig koselige sms'er fra hjemme i tillegg gjorde alt prima.
Prikken over prima var at jeg og vertsfar, samt to andre menn, dro ut for aa handle materiale til tak paa det nye barnehjemmet. Aaah. Det er saa goey aa se det hele ta form! Haha. Og folkene vi moette paa vaar vei, syns nok det var veldig festlig med en svett, hvit jente i skjoert som bar paa plank og blekk..
Var ogsaa en tur innom storbyen Kumasi. Jeg er saa fascinert av at folk finner frem der! Det er saa enormt! Kan ogsaa berette at de to nevnte mennene som var med, faktisk krevde penger av andre som forsoekte aa snakke til meg paa markedet. Dette fant jeg foerst ut av etter omlag en time, og maa nesten fnise litt av denne alternative maaten aa finansiere barnehjemmet paa..
Kom oss hjem til D/Nkwanta og endte kvelden med jenteprat rundt baalet, med verdens skjoenneste baby i armene. Nei, forresten. Det endte med at mine samboere, Rebecca og Doreen, sang bursdagssang og ga meg juice paa sengekanten. Supert!

Sosialt arbeid, ja. Tre dager denne uken, har jeg fulgt i vertsfars fotspor store deler av dagen. Det har innebefattet mer venting og doedtid enn noe annet, men jeg har da faatt skravle litt med folka paa sosialkontoret, ordnet med klaer til en nyfoedt i fengsel, og laert masse om sosiale strategier her. Spennende, spennende! Kjenner meg superheldig som faar denne muligheten! Og det er vel unoedvendig aa paapeke hvor stor forskjell det er paa virkelighetene vi lever i..?

Hahaha. Ringorm, ja. Check.

Nytt haar har jeg forresten ogsaa! Fletter! Ser litt snodig ut, de litt moerke kler det bedre - MEN det er komfortabelt! Etter at smertene ga seg, that is. Innmari tight frisyre, kan man si! Haha. Jeg hadde valget mellom aa bruke "Bad boy hairdresser" og "Trust in God Beautysaloon", og gikk for det siste. Artig at de skal ha med han derre Gud i alt og ingenting her nede. Paa enhver bil, mer eller mindre, staar det skrevet noen fraser. Nevner i fleng: "I'll be back" (snakkeboble fra et Jesus-hode), "Bless you", "Acept your faith", "God is good", "You shall see", "Mighty Jesus" osv. Dere skjoenner tegninga!

Men naa maa jeg gi meg. Skal hjem og pakke litt, for i morgen baerer det ut paa tur med alle ungene! Hurra! Hurra! Vi skal til Cape Coast og jeg gleder meg saa enormt til aa ta med alle sammen paa stranda og til ulike fort. Kos dere i heimen!

Sinnsykt fint aa komme "hjem" til barnehjemmet og nabolaget! Har savnet ungene Og det er saa godt at det faktisk foeles som aa komme hjem!
(Hvilket i neste omgang gir meg hodebry naar det kommer til hjemreise, men jeg har gitt meg selv til midten av november paa aa bestemme meg...)

Vel. Skal fortelle om den henrivende begravelsen jeg har vaert i ved en senere anledning. Stikkord: More is more..;p

I morgen har jeg bursdag, jeg. Og ved flytting fra leiligheten for noen uker siden, saa fant jeg jo ut at jeg aldri noensinne trenger aa oenske meg noe igjen. Hvis noen likevel vil gjoere meg ekstra glad i anledning 24 aarsdag : Feel free to help the orpanage!
Vertsfar stresser faelt med aa faa noen av rommene klare i det nye barnehjemmet, faktisk saa skal vi vaere ute av det naavaerende til 03.12.10. Jeg fatter ikke hvordan det skal gaa til, men vil gjerne bidra.
Videre foelger kontoinformasjon til barnehjemmet. Om du vil og kan, saa er det jo straalende! Vil du at pengene skal gaa via meg, saa maa jeg faa en mail eller facebookpost

"Help us to help the poor /volnurables orphans kids. You can send you Donation to our our account, and the details is as follow, and You will be bless/rewarded abandonce
BANKERS
Ghana Commercial Bank Limited Duayaw Nkwanta Branch
Customer Name: Mums Love Rural Orphanage Foundation
Accounts No. 7051130001302
Swift Code (Country Code) GHCBGHAC

--------------------------------------------------------------------------------

Og dere? Spis en sjokolade og feir meg!